Jeg går nå inn i min siste uke her i Uganda. Selv om jeg gleder meg til mange ting i Norge, går det likevel ikke helt opp for meg at jeg snart skal fly hjem. Det er en merkelig følelse at et halv år med eventyr snart er over. Det er rart hvor utrolig seint tiden har gått til tider, men likevel hvor fort det har gått til tider. Det er rart at et halv år med mange utfordringer og tårer, kan bringe så utrolig mye glede. Jeg har hatt en fantastisk halvår. Jeg har lært mye, selv om det er vanskelig å sette nøyaktig ord på hva jeg har lært. Jeg har fått levd ut drømmer. Jeg har fått levd et eventyr som vil prege resten av livet mitt og ikke minst følge tankene mine hver eneste dag! Som du forstår, jeg er utrolig fornøyd med året. Jeg har hatt gått av det og jeg vet jeg har gjort en forskjell i noens liv og det, ja det er virkelig en god følelse!

Jeg tenkte jeg skulle oppsummere hvordan halv året mitt her i Afrika har vært, som mitt siste blogg-innlegg her nede i Afrika. Jeg vil nok forsette å blogge litt når jeg kommer hjem, men da vil det handle mer om hvordan jeg oppfatter Norge etter oppholdet. Hvordan jeg bruker det jeg har lært og hvordan jeg vil fortelle andre om hva jeg har sett, opplevd og erfart!

Oktober:
6. Oktober 2010 var dagen jeg hadde sett frem til lenge. Jeg var ikke så veldig nervøs da folk spurte meg i begynnelsen, men jo nærmere vi kom avreise jo mer kjente jeg på det. Da jeg kom ned til Uganda var noe av det første vi ble møtt av gatebarn som tigget etter penger. Vi ble satt av på et motell midt i slummen og over gangen ble veldig stor for min del. Jeg visste at fattigdommen var hard, men at den skulle være så hard var jeg ikke klar over. For min del fikk jeg et kjempe stort kultursjokk med en gang, og jeg grein og grein. Heldigvis hadde jeg gode venner og en god teampartner som hjalp meg gjennom det. Oktober var generel en hard måned, hvor kultursjokket fikk prege starten min. Heldigvis løsnet det i slutten av oktober, og jeg satt med et håp om at dette kunne jo kanskje bli greit til slutt. Så må vi ikke glemme at vi var i et herlig fantastisk bryllup. Okei, det var kanskje ikke så fantastisk eller morsomt. MEN det er virkelig morsomt å tenkte på tilbake på nå. Jeg hadde på meg en merkelig kjole, det var helt utrolig varmt. Det skulle ta 4 timer å kjøre, vi brukte 7? Det var veldig merkelig, men gøy å tenke tilbake på!

November:
Kultursjokket løsnet mer og mer. Etter en måned med lite bilder, fordi jeg rett og slett ikke orker eller hadde lyst, begynte humøret endelig og komme mer på plass. Dette gav også lyst til å ta bilder, og de første bildene av barna ble tatt. Jeg ble fasinert over barna og det gav meg en glede når jeg kunne ta bilder av dem. I november begynte vi også å komme mer inn i arbeidet vårt på barneprosjektet. Vi var med på både skolebesøk og hjemmebesøk. Vi fikk lov til å være lærere på lørdagene når barna kommer på prosjektet og vi fikk lov til å være en forskjell. Hverdagen i Uganda begynte å ta form. Både meg og Thea hadde bursdag i Uganda. Thea var først ut og vi var begge spente på hvordan dette ville bli. Vi feiret med vertsfamilene våres og hadde en kjempe koslig bursdag. Min bursdag ble feiret med taco og en uke etterpå feiret vi med kino og kos sammen med de andre norske! Det var en gøy opplevelse og vi hadde begge to kjempe fine bursdager. November var måneden jeg begynte å forstå meg mer og mer på Uganda. Jeg skjønte spillereglene og jeg begynte å se de positive sidene, i stede for de negative.

Desember:
Desember var mye preget av reising. Siri som er læreren vår kom ned på besøk noen dager før vi tok turen til Kenya for å være med på midtveiskurs, sammen med resten av Hald elevene som er i Afrika. Det var et herlig avbrekk og utrolig godt å være med mange norske og vår norske kultur. Dagene gikk fort og vi koste oss i godt lag. Det var godt å kunne prate med forskjellige folk om hva vi hadde gått gjennom, og hvordan vi trodde resten av oppholdet ville bli. Etter ei uke sammen i Nairobi hvor vi hadde fått opplevd blant annet en veldig gøy safari tur og en interresant tur i slummen i Nairobi var tiden for at noen av oss skulle skille lag. En god gjeng dro videre for julefering på Mombasa, mens andre dro til sitt. Jeg var en av de heldige som tok turen til Mombasa hvor vi skulle få en kjempe julefering. Selv om julefølelsen ikke var helt på plass, var det likevel god stemning. Det ble mye soling på stranda og generelt mye morro. Lillejulaften ble det litt tårer og jeg syns det var ganske trist at jeg ikke skulle være hjemme i jula, det var likevel ikke så mye å gjøre med det, så jeg måtte bare prøve å være positiv. Julaften var jo selvfølgelig også litt trist, men likevel helt fantastisk! Folket gjorde en kjempe jobb. Vi hadde en utrolig koslig julaften og jeg sitter igjen med VELDIG gode minner fra en fantastisk kveld. Første juledag dro vi for å stelle i stand julefeiring for gatebarn. Jeg fikk vite at onkel Lloyd hadde dødd, derfor dro jeg tilbake til plassen hvor vi sov. Pakket sakene mine, hadde gode venner rundt meg som hjalp for å ordne fly billett hjem, og 2. juledag dro jeg hjem til Norge. Forvirret, trist og veldig merkelig humør vendte jeg nesa mot kalde Norge.

Januar:
Etter et par uker hjemme var tiden for å reise ned til Uganda igjen. Det var hardt, men jeg visste det var noe jeg bare måtte gjøre. Januar var en opptatt måned som fløy veldig fort avsted. Hverdagen var normal og ting gikk så det suste, mens jeg gledet meg til besøk av mamma og pappa. Vi var blandt annet en helg i Mbale med mange nordmenn og besøkte Anders. Veldig koslig! I slutten av måneden dro jeg til Zanzibar for å treffe mams og paps og var klar for en sykt bra ferie.

Februar:
Siden mams og paps kom i slutten av januar, ble de jo selvfølgelig med inn i de første ukene av februar. Vi hadde en utrolig bra ferie på Zanzibar hvor vi blandt annet badet med delfiner og snorklet. Det var utrolig sjef og jeg digga det veldig! Drømmen om å svømme med delfiner ble endelig oppfylt! Etter ei uke med solings, så dro vi sammen til Uganda. Her skulle de få lov til å se hvordan jeg har det. Både hvordan jeg bor og hvordan hverdagen min fungerer. Det var nok ei uke med mange inntrykk, som forandret dem. Jeg syns det var VELDIG godt å vise dem rundt og at de kunne få en større forståelse av hvordan ting er her nede. Det er ikke så lett å skulle forklare slikt med ord.. De to siste ukene gikk fort. Jeg levde på en lykkerus av ferie, selvom det også gjorde at jeg satt igjen med et savn av Norge. En Norges tur i jula og så besøk gjorde at jeg kjente veldig på det gode liv i Norge og hvor mye jeg virkelig savner det. Likevel, dagene fløy og jeg prøvde å nyte tiden min med tanke på at jeg forstod at snart var oppholdet over. Jeg brukte en god del tid sammen med vertsfamilien og naboungene. Jeg hadde mange gøye dager og det ble tatt mange bilder!

Mars:
I begynnelsen av mars kom ei av mine bestevenner og min brors forlovede ned til Uganda. Det var utrolig godt og herlig å treffe Solveig igjen og bare bruke tid sammen. Det var godt å kunne prate med henne om ting, for endelig forstod hun litt mer enn mange andre der hjemme, med tanke på at hun så ting med sine egne øyner. Likevel, Solveig hadde sitt program med skolen og vi så ikke så mye til hverandre, selv om det ble litt. Det var likevel veldig godt å bare vite at hun var rundt og den tryggheten. Vi var også på tur til Lira og besøkte Kristine og Sofie. Det var en artig tur og jeg kommer aldri til å glemme da meg og Sofie lekte i pøsregnet! Jeg var med Nelson på rugbykamp. Noe jeg syns var kjempe gøy og en dag jeg aldri kommer til å glemme. Nelson er min afrikanske storebror og absolutt en person jeg kommer til å savne mye når jeg flytter hjem. I mars kjente jeg også bare mer og mer på at jeg snart skulle hjem. Det er ikke til å legge skjul på at jeg gledet/gleder meg utrolig mye til å komme hjem, likevel så nyter jeg tiden jeg har her nede. Jeg vet det snart er over, og det er ganske uvirkelig egentlig. Den siste tiden min her nede vil jeg bruke på venner jeg har fått her nede. Jeg vil bruke tiden med vertsfamilien min. Jeg vil bruke tiden på å nyte at folk er så hyggelige. Jeg vil nyte de siste dagene mine i Uganda. For det er et land jeg har blitt glad i! Det har blitt et land som alltid vil bety mye for meg. Det vil være et eventyr som alltid preger livet mitt!

Takk for alt jeg har fått oppleve. Takk for alle gode minner. Takk til alle gode venner som har hjulpet meg og støttet meg! Takk til en fantastisk familie som har alltid vært der! Takk til lærere som har hjulpet meg å se ting på en ny måte. Takk til de norske jentene her i Kampala som alltid har hatt døra åpen om det er noe jeg trenger, takk for alle gode prater og det vennskapet vi har fått, takk for alle gangene dere har fått meg til å le! Dere er fantastiske! TAKK!

Her om dagen fikk jeg noen spørsmål av en leser, jeg tenkte jeg skulle prøve å svare på nå. Har nok svart på noen litt før i tidligere innlegg, men la gå, jeg svarer på nytt :-) Hvis det er flere som lurer på noe, så er det bare å spørre!

- hvor lenge skal du være der
Jeg har vært her siden den 6. Oktober 2010, så skal jeg være her et halvt år. Altså, jeg drar hjem fra Uganda om 12 dager :-)

- hva gjøre du der? (skole, jobb) Hva jobber du med og som, lønn?
For det første så reiser jeg via Hald Internasjonale Senter. Det er en skole som ligger i Mandal, på sørlandet. Skolen har tre forskjellige linjer, som bestemmer litt om hvordan du jobber. For eksempel har du strømmestifelsen sin linje "act now". Her er det mye fokus på bistandsarbeid. Så har du linjen til NMS "connect". Her er det fokus på budskap, bistand og bygging. Så har du linjen til NKSS, som heter FOCUS. Det er denne linjen jeg er elev ved, og vi har størst focus på studentarbeid. Det som jeg syns er veldig bra med denne linjen, er at du også får jobbe med barn, selv om hovedfokus er på studenter.

Så altså, de tre første måndene mine her nede jobbet jeg på FOCUS Uganda sitt barneprosjekt. Det er et prosjekt som kort og godt, via sponsorer får gi skolegang til barn fra slummen. De utgjør en stor forskjell i enkeltpersoners liv, men også for hele samfunnet. Det er et veldig bra prosjekt, og har virkelig blitt en hjertesak for meg. De tre siste månedene har vi jobbet med studenter. Dette er både veldig utfordrene, men også gøy. Det er gøy å kunne bli kjent med Ugandere på egen alder og få lov til å dele om troa si til andre!

Jeg tjener ingenting. Jeg er her som voluntør og betaler skolen i Norge for dette oppholdet. Altså, jeg bruker et år på dette, i stede for et "vanlig" friår, eller å bare begynne rett på studiene.

Det er utrolig bra og utrolig lærerikt, så jeg vil absolutt anbefale det til alle!

Har fått truffet utrolig mange herlig unger!

- hvor bor du?
Jeg bor hos en vertsfamilie, og det kan du lese mer om her

Siden jeg bor hos en vertsfamilie, har jeg fått meg ei herlig lillesøster som jeg har blitt veldig glad i! :-)

- får du mat eller kjøper du selv
Som sagt så bor jeg hos en vertsfamilie, så jeg får mat av dem. Det betyr at jeg spiser ugandisk mat hver eneste dag og det er vel stort sett mye bønner og ris. Heldigvis har jeg masse piffikrydder med meg, så det går veldig bra! :P

Normal ugandisk mat. MYE ris :P


- lever du på støtte når du bor der eller betaler du alt selv
Siden jeg går på en skole i Norge, så har jeg fått muligheten til å ta opp studielån. Dette har jeg gjort for å skulle ha muligheten for et år som dette. Jeg er likevel veldig heldig og har noen private sponsorer som hjelper meg til at jeg slipper å betale hele studielånet selv :-)

Håper dette var greie spørsmål, visst det er flere som lurer på noe er det bare å spørre :-)
Uansett, jeg flytter som sagt hjem snart, men jeg vil nok forsette å fortelle litt om hvordan tankene mine er der hjemme, og hvordan jeg kommer til å formidle hva jeg har sett og opplevd her nede også når jeg kommer hjem. Så forsett å les, og gjerne kommenter!

Hahaha, jeg er vel kanskje ikke mest kjent for å si dette.. Jeg er et vanedyr til tuuusen og liker meg best i det vandte. Det finnes likevel unntak, som for eksempel i dag hvor forandringer kan være en fin ting. Etter en tur på barneprosjektet, ble jeg med min afrikanske storebror Nelson også kalt Nelly på rugbykamp. Laget hans skulle spille kamp mot Gulu og jeg var klar for litt action. Nelly skulle ikke spille selv, så derfor satt jeg, han og 20 andre gutter sammen også heia på gutta fra Kampala. Det var en artig opplevelse, for ikke å glemme at jeg fikk to frieri etter kampen, pluss 2 gutter som veldig gjerne ville ha meg som kjæreste. Artig var det, og det skapte mye latter! Heldigvis var storebror Nelly der og passet på meg.

Ellers har jeg funnet ut at det å ta safari bilder, er i grunnen ganske likt som sports bilder. Det er mye bevegelser og du skal være rask for å få gode bilder. Likevel, litt bilder ble det. Kos deg med de og ha en fin helg videre :-)

Det er noe jeg har lært her nede som jeg syns har vært en utrolig god ting å lære. Jeg har tenkt på det flere ganger den siste uka, og jeg kjenner det gir meg en god trygghet. Det handler om kristendommen, og om troa mi. Da jeg bodde i Norge lurte jeg ofte på om vi i Lyngdal dannet vår "egen" kristendom. En tro som passet oss og funka bra for oss. Jeg lurte på om hva andre tenkte om de samme tingene rundt i verden. Var det kun oss, eller var det kanskje likt for alle kristne?

Heb, 13.8 - Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja, til evig tid.

Grunnen til at jeg trekker fram dette bibelverset er fordi da jeg kom til Uganda var dette et av bibelversene jeg tenkte på hver eneste dag. Det var et vers som gikk igjen og igjen i tankene mine. For jeg visste jo at Gud var den samme for meg, for min familie og venner. Det jeg ikke tenkte over er at den sanne Gud, er jo den samme for meg, som for alle andre i verden.

De siste måndene har jeg vært med på "bibelgruppe" hver eneste morgen på kontoret. Hver dag starter vi dagen med en time hvor vi synger lovsang, ber sammen og snakker om forskjellige ting innenfor kristendommen. Det jeg har sett er at vi frelste i Norge og de frelste i Uganda tenker utrolig likt om ting! Vi tolker bibel på samme måte. Vi ber veldig ofte på sammen måte. Vi er enige om regler og bud fra bibelen. Vi har en veldig lik tro! Det er facinerende og se hvordan Gud er den samme over hele verden. Det er ikke bare oss kristne i Lyngdal Misjonskirke som mener det er feil å missbruke alkohol, det er ikke bare vi som mener det er feil at flere skal kommanderes til å snakke i tunge og flere andre tilfeller. Stort sett, så tenker vi likt, og vi opplever Gud som den samme. Jeg har også jobbet en stund med studenter nå, og samme er tilfellet her. Det eneste jeg opplever annerledes er kanskje at engasjementet er enda større. De ønsker å vie og ofre sitt liv enda mer for Gud. Kanskje er det lettere for dem, fordi de har ikke like mange avguder som oss? De har ikke penger, tv og andre tilbud som heller tar deres oppmerksomhet. Eller kanskje fordi det er mange andre som er kristne og da er det lettere? Helt ærlig, jeg vet ikke! Det eneste jeg vet er at jeg syns det er utrolig kult hvordan de ønsker å gi sitt liv til Gud og bruke livet sitt til å ære ham! Det gir meg både motivasjon og lyst til å gjøre det samme :-)

Jeg syns det er utrolig bra og ikke minst kult, hvordan kristendommen er den samme uansett hvor du vender deg. Jeg syns det viser på en utrolig god måte at vi har en levende Gud!

Det har blitt en veldig populær ting de siste årene å dra ut som voluntører rundt forbi i forskjellige land. Det er en utrolig god ting og ikke minst lærer du veldig mye. Det er en god måte og både vise at du bryr deg om medmennesker, men også en god måte å bekjempe fattigdom på. Grunnen til at jeg vil anbefale deg Hald i stede for å bare reise ut på egen hånd er fordi du har lærere som bryr seg og som gir deg veiledning. Du får opplæring før du reiser ut, og ikke minst får du hjelp når du kommer hjem. Gjennom et halvt år som voluntør får du oppleve utrolig mye. Både på godt og vondt. Av og til kan det vonde være vanskelig og takle, og ofte kan man nok ikke vite hvordan man skal takle tingene. Det er som er så bra på Hald er at du nettopp får hjelp til dette. Du har lærere som selv har bodd i utlandet og vet hvordan ting oppleves. Ikke minst får du også mange medelever og venner som går gjennom de samme tingene. Det blir venner som er viktige både under oppholdet i utlandet, men også etterpå. Jeg tror ikke jeg kan få uttrykt nok hvor takknemlig jeg er for at jeg vet at når jeg kommer hjem, så har jeg også venner som vil forstå hva jeg har vært gjennom og har forståelse.

Hald byr på "et år av en annen verden". Et år hvor du får venner fra hele verden. Venner du alltid vil være spesielt knyttet til. Hald tilbyr deg et år hvor du kan få et bredere perspektiv på livet og  hvordan verden egentlig er. Hald tilbyr deg så mye godt! Selvfølgelig, som jeg har av og til uttrykket på bloggen finnes det tider som er utfordrene og til og med tunge, men er det verdt det? Ja! Absolutt!! Jeg har lært så utrolig mye, fått opplevd så utrolig mye. Flere drømmer har fått gå i oppfyllelse under oppholdet mitt og jeg har virkelig fått et bredere perspektiv på livet. Jeg har fått mange fantastiske venner og jeg har virkelig blitt glad i et nytt land og kontinent! Det beste av alt er at eventyret er ikke ferdig enda. Jeg har enda 3 uker igjen i Uganda, for ikke å glemme de 8 ukene når jeg kommer tilbake på Hald. Jeg blir garantert en hald-student som vil si "Jo, det var jo hardt, men så absolutt verdt det". Vil jeg anbefale det? JA!

-  Beste måten å vise kjærlighet på er gjennom tid. Hva med å bruke et halvt år på å vise kjærlighet?

Ikke minst får du opplevd helt utrolig mye gøy. Det blir et halvt år du aldri glemmer. Hvis du tenker tilbake, har du noen halvår av alle dine leveår hvor du kan huske helt konkret hva som skjedde fra oktober til april? Det tviler jeg på. Ja, du husker nok minner som var spesielle, men et halvt år som dette husker du nok ikke. Det er helt spesielt og minner for livet. Det blir et opphold som vil prege deg resten av livet og et opphold du vil tenke på hver eneste dag resten av livet ditt. Det er et fantastisk eventyr!

- Kristine..

Vi har så mye å lære. Vi har så utrolig mye å lære av våre medmennesker. Flere ganger gjennom dette halv året, har jeg tenkt for meg selv "fy søren, jeg har så utrolig mye å lære". Da jeg dro til Uganda, dro jeg nok mest for å lære selv, og ikke lære bort. For ja, vi har også utrolig mye god kunnskap, men tro meg, det er flere enn oss som har god kunnskap. Ole Jørgen som er elev på connect skrev et innlegg for et par uker siden om dette å være fattig; HER og det er tanker jeg også har hatt flere ganger, men ikke helt klart å sette ord på. Jeg syns han skriver det på en veldig god måte. For hvem er vi til å deffinere at fattigdom handler om penger? Fattig handler om å ha lite av noe. Afrika er ofte kjent som et kontinent med lite penger, men så utrolig rike på kjærlighet, samhold og generell godhet. I Norge er vi kjent for å være lødd med penger, det er å hive en fem-kroning i vannet har for oss ikke så stor betydning. Her i Uganda passer de på alt for å få seg mat. Poenget mitt er, at selv om vi er rike på penger, er vi helt utrolig fattige. Jeg skrev et innlegg på denne bloggen i september, da jeg var i Oslo. Jeg ble møtt av mennesker som var kalde, sure og viste ikke medfølelse. Smiler noen til deg, begynner du å lure på hva som er galt med deg. Her i Uganda lurer du på som er galt med deg hvis noen ikke smiler til deg. Da jeg var hjemme en tur i jula fikk jeg virkelig kjenne på det at vi lever på to forskjellige planeter. Vi ser ting med forskjellige øyner. Vi møter mennesker på forskjellige måter. Vi oppfører oss annerledes og setter pris på ting forskjellig. Vi spiser annerledes mat og vi snakker annerledes. Det er mange forskjeller, men også mange likheter. Vet du at det skader ikke å gi et smil til en fremmed? Heller ikke et kompliment til ei venninne? Eller en klapp på skuldra til en kompis? Det er ikke alltid så mye som skal til for å glede et medmenneske som kanskje har en dårlig dag. Det er ikke så mye som skal til for å få et "kosligere" samfunn. Jeg har nå bodd i Uganda i 5 månder. Jeg har lært så utrolig mye, opplevd så utrolig mye og sett så utrolig mye. Ja, jeg savner Norge, men jeg vet at jeg vil savne Uganda. Jeg vet jeg vil savne de gode menneskene. Jeg vet jeg vil savne hvordan folk smiler til meg. Jeg kunne ønske Norge var en varm kultur og ikke en kald kultur. Det er rart hvordan vi tilpasser oss forskjellige plasser. De første ukene i Uganda var jeg utrolig redd. Flyttet rett hjemmenfra og ned til Uganda hvor ALT er annerledes, men nå går ting veldig bra. Jeg føler meg så utrolig hjemme hos vertsfamilien, og hvis vi er ute å reiser så skal de jo alltid bli godt å komme "hjem". Jeg har fått meg et "2" hjem og det er i Uganda. Landet hvor man ved første øyekast kan tro at det svermer av fattigdom, men når man så graver litt dypere inn og finner helheten ser man et land som er utrolig rik på kjærlighet!

Ikke minst vil jeg savne alle barne som gir oss smila.

Det skal ikke legges skjul på at jeg savner lørdagene på barneprosjektet. Det er ganske ofte at tankene mine flytter seg fra andre ting, til barna som tilhører prosjektet. De har gjort noe med meg. De har forandret meg. Jeg har fått lov til å bety noe for dem, og de har betydd så utrolig mye for meg. Jeg har fått æren av å leke med barna. Jeg har fått æren av å trøste de når de slår og faller seg. Jeg har fått æren av å se at barna vokser og lærer.

Prosjektet har betydd utrolig mye for meg, og derfor gleder det meg utrolig mye og være så heldig å kunne gi noe tilbake. Da onkel døde i jula, valgte familien at i stede for blomster kunne folk gi en pengegave til prosjektet, siden onkel var så utrolig glad i barn. Det kom inn en god del penger, og gleden var stor da jeg fortalte de som jobber på prosjektet om gaven. De skulle gi oss noen forslag om hva pengene kunne brukes på. Så kom mamma og pappa på besøk, de fikk besøke fadder-barnet deres, som er et barn fra prosjektet. Det forandret dem, og det gav dem lyst til å hjelpe enda mer. Derfor spurte pappa om ikke koret han er med i, også ville gi en pengegave slik at vi kunne dekke alle de 4 forslagene de hadde gitt oss. Det ville de. Jeg var så utrolig gira og holdt på å bli gal, men pappa ville gjerne skrive en mail og fortelle det selv. Så mandags morgen satt jeg på kontoret med dem og ba dem sjekke mailen så de kunne få vite hva vi ville bruke pengene på. Da de leste at alle 4 forslagene skulle dekkes var jubelen stor. De hoppet, de skreik, de jublet og de sprang. Det var helt utrolig gøy og kunne se hvor glade de var. Endelig, nå skal de fikse opp klasserommene. De skal få nye madrasser til leirstedet og mer. Det betyr en stor forskjell her i Uganda, ikke minst gir det en mye lysere framtid for mange barn som kommer i fra slummen. Så en stor takk, til VOX og ikke minst så vil jeg takke familien min for å være så gode at dere velger at pengene kunne gå til prosjektet. Jeg tror ikke dere noen gang vil forstå hvor mye det betyr!

Så i dag har jeg vært å filmet og tatt bilder slik at vi kan se hvordan ting blir forandret når de endelig skal få fikset opp klasserommene. Jeg tok også mange andre bilder. Det er noen fantastiske unger, og det er virkelig gøy å kunne ta bilder og leke med dem :-) De gir meg mye!

Beauty is not what we wear, do or even how expensive our enviroments are but the way we treat the surrounding, depending on who we are, expressions mixed with the freedom to be, a time to let go of what we feel inside us, not forgetting the gift of color... Yes, thats God given. I cant forget that! Am proud to be AFRICAN, not only AFRICAN but UGANDAN.. Yes, thats me!

Help me know that I am beautiful without wasting my future, taking away my dignity, hating my God, regretting why I was created a girl, wishing and hoping it wasn't me cursing that morning and night wishing to sleep and never wake up in this dreadful era. Please dont make me hate the beautiful country, food, weather, people and friends. Tell them to stop it and they should stop it now. I dont deserve it.

Please will you tell them?
I need you to tell them.

Nelly Keyins

Vil dere huske meg, slik jeg vil huske dere?

Har jeg gjort en forskjell i deres hjerte, slik dere har forandret mitt hjerte?

Er du glad i meg, slik som jeg er glad i deg?